JOSTEDALSRYPA
Det er jeg som er Jostedalsrypa
Som lengter til skogs,
til fjells og til Jostedalen
Langt unna pesten, smitten
som puster og peser og lurer i mosen
(Jeg googler for å finne ut hvor det er. I nærheten av breen, skjønner jeg, Gaupne, Sognefjorden, i nærheten av Jostedal skule, den er stengt)
Jeg er Jostedalsrypa
Jeg er ikke Kristin Lavransdatter,
som talte pesten midt imot
som brettet opp armene og skred til verket
ingenting å tape, gå ned med flagget til topps
Beredt på å dø
Nei.
Jeg er Jostedalsrypa
Stikker meg unna
Søker tilflukt i skog og li og hytteby
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
(skulle egentlig slutta med med by, men fant ikke noe som passa)
Det er jeg som er Jostedalsrypa
Men jeg er ikke rik,
Det er ikke kosen som driver meg
(mot et lys jeg ikke ser)
Jeg er bare redd
Jeg vil bare leve
Det er jeg som er Jostedalsrypa
Tar beina på nakken
Og beiner avgårde
Til Jostedalen
Sitter i mørket
Med avslått mobil
Og håper på bedre tider
På sol og silkeføre
Og at noen skal finne meg når det er over
Trine Vollan